Hunden vår heter Qena og er av rasen kooiker. Hun ble født den 12/04/07 på kennel Cirtap's i Sverige og var sist ute av seks valper. Moren hennes heter Qera og faren Knüt. Se mer under Slektstre.
Søsknene hennes heter Tessa, Tosca, Collin, Roxy og Ciara. To av dem bor i Sverige, mens resten flyttet til Norge.
Hjemmet hennes nå er i Ski, et sted litt utenfor Oslo. Her stortrives henne med både stor hage, skog i nærheten og bestevennen sin som nabo. Bestevennen hennes heter Zippo, og er av samme rase som henne selv.
Desverre er hun usikker på seg selv, og har ikke så mange hundevenner som vi skulle ha ønsket at hun hadde, men hun syntes visst at seks gode venner er det man trenger i tillegg til seg selv :)
Vi kaller Qena for matvrak, og grunnen til det er fordi hun elsker mat over alt på jord. Dette var temmelig positivt på kurs der vi trengte godbiter, for det var jo bare å ta tørrfôr.
Når vi snakker om kurs har hun fullført valpekurs, grunnkurs og videregåendekurs 1. I tillegg har jeg prøvd henne i agilitykurs, noe hun og jeg liker utrolig godt. Grunnen til det er at hun lærer kjempefort hva hun skal gjøre, og det gjør meg enda mer glad i henne.
Noe av det Qena elsker å gjøre er å bade, gå turer, leke gjemsel, søke etter godteri og plukke bær.
Bading skjer som oftest på hytta vår i Fredrikstad om sommeren. Vi er der i tre uker hvert år, og det er nok da hun koser seg mest. Den ligger litt inn i skogen, så hun kan gå fritt oppi blåbærlyngen. Hun hopper etter oss dersom vi skal plukke blåbær, og spiser de rett fra lyngen. Det samme gjør hun med bringebær også.
På hytta har hun også favorittleken sin, som vi kaller for "frosken". Denne skal hun leke med hver dag, og hun kan holde på i timesvis når hun bestemmer seg for det. Leken går ut på å kaste den ned en bakke som vi har utenfor hytta, og da løper hun etter den og bærer den opp. Ganske lett, men ganske slitsomt for oss. Hun blir aldri sliten, selvom det er hun som løper.
Skogsturene blir både her hjemme og på hytta, men på hytta har vi en løype som heter "blåsopp". Den fører oss helt på topp slik at vi kan se over hele horisonten.
Her hjemme blir det skiturer og soppturer som varer i et par timer. Av og til løper henne rett fra oss og dukker opp rett foran beina våre igjen. Hun elsker også å løpe ut av stiene, så vi hører bare at det knekker i greiner etter hvert som hun beveger på seg.
I skogene leker vi også gjemsel. Det skjer mest når hun løper fra oss, og kommer tilbake uten å se eierene sine. Man får seg en god latter, det kan jeg love.
Det å søke etter godteri lærte henne som ni uker gammel, og driver med det fortsatt . Bare vi kaster ut litt godis og sier "søk", så borer hun nesa ned i bakken og tripper avgårde mens hun leter. Godt alternativ dersom man er opptatt med noe og hunden står og maser.
25/5 - 2011 Muligens blærekatarr
Qena har nå i lang tid tisset flere ganger på tur, og vi tenker jo at nå kommer løpetiden rundt hjørne. Men den kom jo aldri, så vi begynte å søke litt rundt på symtomer på blærekatarr. Vi har jo merket på henne at hun vil veldig ofte ut, vært litt slapp, tisser mye ute, drikker mye vann og sleiker seg mye bak. Men det sto det at hunden vil ikke klare å holde seg, men det har hun jo gjort. Vi hadde ikke sett verken tisseflekker på dyna vår eller på gulvet inne. Til idag.
Det var en stor, våt flekk på dyna. Og det luktet tiss. Uff, får dårlig samvittighet hvis det er blærekatarr hun har hatt hele tiden, for det er jo ikke akkurat godt.
Så da blir det til å ringe til vetrinær i morgen for å sjekke om det er det hun har. Lille jenta som aldri er syk, men nå er det noe med alle her i huset føler jeg.
29/5 - 2011 Vetrinærbesøket
Vi var på torsdag en tur hos vetrinæren for å sjekke hva som feilet Qena. Den store manndomstesten var jo om hun klarte å kjøre i 3 minutter uten å bli bilsyk. Og til vås store begeistring, klarte hun det veldig bra! Vi parkerte, fikk en eske og gikk til gresset for å vente på at hun skulle tisse. Vi skulle nemlig ta urinprøve. Urinprøve? På en tispe? Det høres ikke enkelt ut i det hele tatt. Men det gikk som smurt. Qena gjorde et hun skulle, og i det samme sekund skøyv jeg esken under og fikk fangst.Da ble vi veldig glade, til all forventning.
Vetrinæren sjekket prøven, og det var tydelig at det var urinveisinfeksjon hun hadde. Han sjekket samtidig øynene hennes, og på det ene har hun en svart flekk på.
Det viste seg å være en ganske enkel forklaring på det: hun har store øyne. Når hun sover, klarer ikke øyelokket å lukke
seg ordentlig. Dermed kommer det mye luft inn mens hun sover. Ikke noe farlig altså. Så vi fikk noen tabletter vi skal gi henne to ganger om dagen - i 10 dager.
Til nå har hun kastet opp pilla en gang, og latt den ligge igjen i matskåla en gang. Tabletten er jo selvfølgelig ikke liten, også er den rosa. Vanskelig å gjemme den, men med litt planlegging blir den borte for godt.
Får håpe det hjelper! Tror hun har hatt det ganske vondt mens hun har tisset nå de siste månedene, så blir godt for henne å endelig slippe det.
16/6 - 20011 Fuglejakt i hagen
Det er helt utrolig hvor mye fuglehund en kooiker består av - hvertfall vår kooiker. Vi slapp henne ut i hagen idag, og plutselig hørte vi et utrolig støy bak stabburet. Bjeffing, skriking, knurring..og litt mer bjeffing.
Det viste seg at Qena hadde funnet en fugleunge, en skjære fugleunge. Skjærer er fugler jeg vanligvis hater av hele mitt hjerte (de vekker hele nabolaget midt på natten). Men når det er en unge som har blitt ertet, kommer den følsomme siden av meg frem.
Selvfølgelig klarte jo Qena å jage fuglen under stabburet. Og gjett om hun var stolt! Tydeligvis syntes hun ikke det var godt nok, for fuglen levde fortsatt. Da måtte hun jo løpe runde etter runde rundt stabburet og bjeffe.
Vi på to bein fikk ikke fanget henne før
det hadde gått en stund.
To timer etter funnet, fikk vi fanget fugleungen i en kasse. Jeg var så desperat etter å beholde den til den ble bedre, så jeg gravde etter mark. Men selvfølgelig vil den ikke spise mark når den er i sjokktilstand.
Den hadde jo stått ansikt til ansikt med en helt gal hund. Skjønner det godt jeg.
Det endte med at jeg og moren min snek oss over til naboens bringebærbusker. Der gjemte vi den under blader og busker, slik at den ikke ble funnet av mobberne. Allikevel tror Qena den fortsatt sitter under stabburet. Hun sniker seg rundt, snuser og leter. Men uten hell.
Må si jeg småler når jeg ser henne. Hun skal jo alltid være smartest og den beste. Vel... ikke denne gangen.
22/7 - 2011 Terrorangrep
Vil sende mine gode tanker til alle personer som har blitt skadet og omkommet i denne tragedien som skjedde i Norge idag. Fikk helt sjokk da jeg fikk høre at en bombe hadde gått av i Oslo.
Har blitt til å følge med på nyhetene hele kvelden, og jeg har virkelig ikke kommet over hvor forferdelig det hele er.
Heldigvis bor vi utenfor Oslo, og merket ikke noe til bomben. Allikevel er det utrolig trist å se bilder fra det.
22 juli 2011 er en dag jeg vil huske.
Den type hund som i dag er Kooikerhund har eksistert i Holland i flere århundre. På malerier av 1700-talls-mestere som Vermeer og Steen, og på familieportretter fra 1800- og 1900-tallet finnes hunder som er påfallende like Kooikerhunden.
I Holland var hunden opprinnelig gårdshund, skadedyrsbekjemper og følgesvenn. Den ble også benyttet som lokkehund ved andejakt for å lokke med seg endene inn i en såkalt endenkooi, som er et spesielt fangstnett plassert langs kanalene.
Fra å ha vært en relativt vanlig hund forsvant den nesten helt på begynnelsen av 1900-tallet. Takket være MW van Hardenbroek - Baronesse van Ammerstols sterke innsats fra 1939 med å finne blandinger hun kunne benytte til rasens tilbakeavl, kunne man igjen bringe Kooikerhunden tilbake som hollandsk rasehund. For å finne disse hundene ba hun mange mennesker som alltid reiste rundt, om hjelp. Alle fikk en utførlig beskrivelse av hunden, og da hun hadde fått tak i et par hunder, fikk de også en hårdusk. Fra de frisiske skoger kom en tispe (Tommie) som oppfylte alle krav, men eieren kunne ikke selge hunden. Hun lånte Tommie for et kull. Faren var Bennie hvis avstamming er ukjent, men han kom fra Friesen-land. Dette kullet, sammen med noen ytterligere hunder av rett type som man fant, dannet basisen for den moderne Kooikerhunden. For ikke å begrense genvariasjonen i denne gjenskapte rasen, er en relativt stor variasjon av eksteriør akseptert.
Kooikerhund er en svakt rektangulær hund med rikelig pels og frie og ledige bevegelser. Den er gjerne svært utholden og hardfør, men allikevel meget hurtig til spaniel å være.
Hodet er ganske bredt og har lett hvelvet skalle. Skallen og snutepartiet er like lange, ubetydelig markert stopp og pannefure. Godt utfylt snuteparti, særlig under øynene, og sort nesebrusk. Ørene er ganske små og høyt ansatt, og de ligger tett inntil kinnene. De skal være dekket av langt hårbeheng. Halsen er rett og muskuløs. Kroppen har rett rygg, rommelig bryst med velutviklede bakre ribben. Halen skal nå til hasespissen, være rikelig behåret og forsynt med en vakker fane. Den bæres i høyde med rygglinjen eller oppoverbøyd. Rette forben, med faner på baksiden, og velvinklede bakben med bukser.
Pelsen er middels lang, tett eller svakt bølget. Frynser på ørene, «bukser» på bakbena og rikelig fane på halen. Kort pels i ansiktet, på forsiden av forbena og haseleddet på for- og bakben. Pelsfargen er hvit i grunnfarge med klare lys oransje/røde flekker på kroppen og på hver side av hodet som også dekker ørene. Ørefrynsene er sorte nederst og kalles «øreringer» («oorbellen»). Hvitt bliss i ansiktet og pannen. Fanen på halen er hvit.
Rasestandarden fra FCI sier skulderhøyden skal ligge på ca. 35-40 cm, men den nevner ingen ting om forskjeller mellom hanner og tisper. Den nevner heller ingen ting om vekten, men det normale er at disse hundene veier omkring 10-15 kg. Det er allikvel viktigere at hunden er harmonisk bygget.
Kooikerhunden er sunt bygget og kan bli meget gammel. Det er ikke uvanlig at den blir så gammel som 15 år eller mer. Det er en rase med store innbyrdes variasjoner. Både størrelse og type kan være ganske forskjellig fra hund til hund. Den ønskede størrelse er for tisper, ca 38 cm og for hannhunder, ca 40 cm i mankehøyde. Ideell vekt er ca 9-11 kg og kroppslengden skal være noe lenger enn mankehøyden. Pelsen er middels lang, lett bølget eller rett, ikke krøllet. Strukturen skal ikke være for fin og den skal ha en velutviklet underull. Fargen er hvit med oransjerøde flekker, samt svarte spisser på ørene. Kooikerhunden beveger seg med lette, elastiske bevegelser.
Hjemland Holland
Kjent siden 1500-tallet
Opprinnelig brukt til støting av fugl, apportering
Idag brukt som selskaps- og jakthund
Forventet levetid 12-15 år
Vekt 10-15 kg
Høyde 35-40 cm
Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært ´uartig´ sa du til meg med løftet pekefinger ´hvordan kunne du gjøre det?´, men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.
Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykte nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, fordi ´is er dårlig for hunder´, sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på, at du skulle komme hjem sent på dagen.
Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærestesorg og skuffelser, skjente deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.
Hun, som nå er din hustru, er ikke et ´hundemenneske´ - allikevel ba jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.
Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til at gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en ´kjærlighetsslave´.
Etterhvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.
Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart ´ja´ og skiftet emne. Jeg er gått fra å være ´din hund´ til ´bare en hund´, og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.
Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutning for din ´familie´, men det var en tid, hvor jeg var det eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte papirene og sa ´Jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne´. De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med ´papirer´. Du var nødt til riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek ´Nei, pappa! Du må ikke la dem ta min hund!´ Og jeg ble bekymret for ham og for, hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig at ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline, du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du var gått, sa de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien , men ikke hadde gjort noe forsøk på at finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa ´Hvordan kunne du gjøre det?´
De er så oppmerksomme ovenfor for oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De fôrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.
I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg til forsiden i håpet om, at det var deg - at du hadde skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm eller jeg håpte, at det i det minste ville være noen, som brød som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene, der - uvitende om deres egen skjebne - boltret seg fram for at få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.
Jeg hørte hennes steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et vel signet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa, at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.
Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det.
Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn.
Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden.
Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.
Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet ´Hvordan kunne du gjøre det?´
Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa ´unnskyld´.
Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller ville skulle klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted.
Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt ´Hvordan kunne du gjøre det?´ ikke var rettet mot henne
Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på.
Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet.
Tenk på at vi to er til for hverandre!
Jeg for deg og du for meg.
Jeg har så vondt for å be om noe, du vet-
vann og mat, gress og snø under labbene
og noen å leke med.
Selvom du glemmer meg iblandt,
er jeg alltid glad i deg.
Jeg smiler til deg med halen,
når du kommer hjem og alle de andre er sure.
Når du synes at alt er leit
og hele verden er trist og grå
og du har lyst til å gråte,
så kom til meg.
Jeg er alltid glad i deg-alltid!
Det er så lite jeg ber om:
pust meg bare vart og nært i øret,
la halen min være i fred,
og gi meg kaldt vann, ordentlig kaldt vann,
når du og jeg kommer hjem
etter en lang, varm sommerdag.
Men det viktigste av alt:
Det jeg sa til å begynne med:
VI er til for hverandre.
JEG FOR DEG OG DU FOR MEG.
